I AM FIFA

Det kom ikke som noen bombe at Sepp Blatter og gjengen rundt ham i FIFA nå er fanget i et nett av korrupsjonsanklager. Et system som til de grader samler penger og fordeler for egne ledere, som har en utrolig makt tatt i betraktning at det de holder på med bare handler om et spill virker nokså provoserende i seg selv. I en verden der så mange lider, får et slikt system noe ved seg som minner om galskap. Bare det at vi nesten glemmer det, fordi det er blitt en vane for oss at det er slik. 

Rikdom kan føre til at man havner i en boble, man mister kontakten med det som er de vanlige menneskelige behov. Det ser ut som det er dette som har skjedd på FIFA-toppen. Man har glemt at man hører til i en verden der mennesker lider, man har fortrengt all nødvendig ydmykhet, glemt at når det kommer til stykket kan ikke penger veksles inn i tillit. Det går kanskje en stund. Men nettet snører seg sammen på et eller annet tidspunkt. Det kom ikke som noen stor overraskelse, men likevel. Det ser stygt ut når det endelig kommer ut i lyset. 

For det handler jo om tillit. Vi påvirkes når vi får innfridd den vage mistilliten vi har mot store systemer som FIFA. Vi trekker kanskje på skuldrene og sier, jaja, det var jo det vi sa hele tida. Makt og penger er lik korrupsjon, det er ledere likt. Vi påvirkes, og tilliten vår files litt ned. Kanskje til ledere og ledelse generelt. For hver gang tilliten vår får et slikt skudd for baugen, blir vi litt mindre sikre på om den gode lederen finnes. Den med det genuine engasjementet. Den som virkelig er med og drar lasset, den som går foran uten å rangere seg over. Den som virkelig er ydmyk. Finnes et slikt lederskap? Kynikeren i oss får solid påfyll av saker som FIFA-beskyldningene. 

Men vi må ikke la kynikeren få siste ordet. Et enkelt google-søk på «tillit» gir mange grunner til det. Tillit er en grunnleggende forutsetning for lederskap. Tillit er styrende for all aktivitet. Videre blir tillit beskrevet som nøkkelen til et godt liv, en grunnleggende betingelse for menneskelige relasjoner, og det påvirker motivasjon og effektiv kommunikasjon. Som dette lille utvalget viser, er det å være bevisst på tillit og ivareta tillit fundamentalt. Det kan vi gjøre der vi er. Vi kan insistere på tillit som det naturlige og grunnleggende. På tross av at mediebildet gjerne forer opp mistillit og kynisme. 

La meg legge til et siste ubehagelig poeng. På mange måter og i det store bildet er vi rikingene i verden. Vi kan kjenne det provoserende, men dessverre har vi i vesten mye til felles med en rikmannsklubb som har mista kontakten med resten av verden. Vi klager over en kald vår selv om vi har nok klær, over travle dager selv om vi er velsignet med en jobb å gå til, vi synes køen går for treigt selv om bilen vi sitter i er prima, vi krever noe bedre når det vi har er mer enn godt nok. Det kvalifiserer ikke for korrupsjon, men det minner om en levemåte fjernt fra flertallet i verden. 

«I am FIFA» handler ikke om å identifisere seg med et system som virker mer enn tvilsomt, men en påminning om at vi trenger å se oss selv som medlemmer av verdens rikmannsklubb. I stedet for å peke på det vi oppfatter som «verre» enn oss selv må vi øke bevisstheten om hvordan vi framstår i det globale perspektivet. Når vi stenger døra for flyktninger, ser med skepsis på fremmede, forbruker langt mer enn vi trenger og lar misnøye få fotfeste i samfunnslivet. Vi trenger mer medmenneskelighet, mer solidaritet, mer takknemlighet, mer empati. Livet i rikmannsklubben er like livsfjernt som det er sneversynt når det brettes ut i fullt format. 

FIFA-saken kan bli en alvorlig påminning til meg selv om hvordan vi lever i vårt samfunn og hva vi rikinger trenger å korrigeres på heller enn nok en av våre moraliserende fråtsefester over folk som allerede sitter ettertrykkelig fast i gapestokken.